(konfutsianismen kan i en viss grad sammenlignes med buddhisme/hinduisme(også i liten grad jødedom=> samme grunnlag for fri vilje), i fks. Nirvana og Moksha=> dukkah, altså kilden til ulykken og ondskapen er uvitenhet, mangelen på innsikt. Man må oppnå en moralsk orden=> harmoni, man kommer i ett med noe(”kunnskap”, ”lykke”, atman, noe høyere) selv om så klart dette er på (helt) forskjellige plan så er prosessen det samme).
Konfutsianismen kom til Korea under de tre rikers tid(ca år 57f.0), men selve ”utfoldelsen” av religionen fant sted først over hele 1000 år senere, med innførningen av Neokonfutsianismen, som er en konfutsianisme med sterkere ”innslag” av guder samt at det er en retning med en del påvirkning fra buddhismen(da i hovedsak zen). Spesielt i forhold til dette med innholdet i sjelen og forholdet mellom individ og kosmos(se buddhisme). Den koreanske konfutsianismen skiller seg i svært liten grad fra den kinesiske, som kanskje har noe med at de som i hovedsak lærte bort de konfutsianistiske tankene hadde fått sin utdannelse i utlandet. I dag utgjør selve religionen konfutsianisme en svært liten prosent av det totale religionsgrunnlaget i landet, om lag 0,2%, men som tidligere sagt så fortsetter den å sette sitt preg på landet og dermed religionene som kommer dit uansett. Eksempler på dette i den nyere historien er at grunnet de strenge kravene om disiplin og lojalitet(i forhold mellom undersått og leder) man finner i religionen, så settes konfutsianismen som en av hovedgrunnene til at den har kunnet vokse fram en dynamisk markedsøkonomi i Sør-Korea, samt at det har vært mulig å opprettholde det regimet(en kommunisme lik den Josef Stalin førte, altså en marxisme mer på den leninistiske siden) i Nord-Korea.
Sørkoreansk buddhisme: Buddhismen ankom Korea samtidig som neo- konfutsianismen, altså under de tre rikers tid. Religionen er i utgangspunktet stikk i strid med mange av de tankene konfutsianismen bygger på, og hadde dermed ikke så veldig store forutsetninger for å vokse blant den delen av befolkningen som hadde konfutsianismen som religion(det er imidlertid viktig å påpeke at på dette tidspunktet var ikke konfutsianismen utbredt i veldig stor grad hos befolkningen, i hovedsak keiseren etc. som tilba). Bla. så vil tanken om sjelevandringen kunne ødelegge dyrkingen av forfedrene ved at troen på åndevesener ville forsvinne(samtidig så ville vel respektforholdene mellom bla. far og sønn samt besteforeldre forsvinne), ideen om kloster ville også til en viss grad ”ødelegge” familielivet. Allikevel så begynte buddhismen sakte og vokse fram i landet, grunnet dens store evne til og tilpasse seg andre ideologier og livssyn/religioner, og i dag finnes det et mangfold av buddhistiske skoler i landet. Som tidligere sagt så er koreansk buddhisme en underart av mahayana buddhisme, nært beslektet seo(lignende zen) buddhismen, men skiller seg fra andre retninger ved at den prøver å løse det den ser ikke stemmer i mahayana buddhismen. Dette er grunnet at de tidligste buddhistene i Korea mente at den buddhismen som kom fra Kina var inkonsekvent/selvmotsigende og de prøvde å løse dette ved å tilnærme seg den med et holistisk syn; at alle egenskapene til et system ikke skal dømmes ut fra/ses gjennom hver enkelt komponent, men at systemet må ses på som en helhet og komponentenes funksjon må i stor grad dømmes ut fra dette(dette kan vel på en måte betraktes som lignende den konfutsianistiske tankegangen om at alle må kjenne sin plass i samfunnet for at samfunnet skal fungere=> den bestemmes jo da utefra systemet som helhet(samtidig så kan den vel ses som det motsatte ved at hele systemet avhenger av hver enkelt komponent)).
Da buddhismen kom til Korea sto ikke konfutsianismen så veldig sterkt i landet enda, og det meste av befolkningen henga seg til landets tradisjonelle religion sinkyo(tidligere kjent som animisme, og er en form for sjamanisme) som jeg vil komme tilbake på senere. Buddhismen hadde ingen prinsipp som sto i strid med sjamanismen, og derfor hadde den mulighet for å gli relativt lett inn i denne delen av befolkningen. Og det var mange, og det fortsatt er mange, som kombinerte disse to.
Ting som står spesielt sterkt i den sørkoreanske buddhismen er bodhittsvaene(kan kanskje har en sammenheng med forfedredyrkingen i konfutsianismen), harmoni og samhold(i samfunnet/sosialt), åpenhet(buddhismen i Korea(samt andre steder og) kan sammenlignes med hinduismen ved at den er svært åpen mot andre religioner, kulturer, tider etc. og det legges stadig til nye elementer, men NB. disse ses på som en forlengelse av det gamle ikke en erstatning), dagliglivet(også her så ligner den koreanske buddhismen(og her er det vel kanskje et større særtrekk) på hinduismen ved at for folk flest legges det større vekt på hvordan man skal leve enn hvordan man skal tenke=> heller dagligdagse fordeler enn åndelige. Dette er selvfølgelig av unntak fra munkene som legger vekt på de fire sannhetene og åndelig vekst(gjennom disse)).
Sørkoreansk kristendom: Kristendommens historie i Korea er relativt kort, men religionen er allikevel en av de som står sterkest i landet(landet har den nest høyeste prosenten av kristendom i Asia, samt den største enkeltmenigheten i verden) og er også den hurtigste voksende. I begynnelsen hadde religionen store problemer med å få fotfeste i landet, men utover 1800-tallet ble antall koreanere som konverterte til kristendommen større og de protestantiske prestene med hjelp fra de katolske(det var opprinnelig de katolske som hadde problemer med misjoneringen i landet) etablerte skoler, universiteter, sykehus, barnehjem etc. noe som spilte en stor rolle i moderniseringen av landet. En del andre faktorer har som spilt inn. Bla. så var kristendommen den religionen som utover på 1900-tallet ble foretrukket av regjeringen fordi de så på det som den rake motsetningen til kommunismen. Kristendommen ble også in stor grad prøvd forent med konfutsianistiske verdier, samt at under den japanske okkupasjonen av landet(1905 til Japan kapitulerte i 1945) så prøvde japanerne og fjerne den koreanske kulturen(de måtte bla tilbe den japanske keiseren og fikk i en periode ikke lov å bruke koreansk språk) så ble kristendommen i stor grad et symbol på koreansk nasjonalisme fordi de kjempet mot denne fremmedgjøringen av koreansk kultur(de nektet bla. og tilbe den japanske keiseren=> kan ligne litt på rommeriket(eller Daniel i løvehulen)).
De dominerende kirkene i Sør-Korea i dag er den romerskkatolske kirken, presbyterianisme(en protestantisk kirke basert på Calvins lære, og er en relativt ”streng”retning), metodistene(John Wesley) og baptistene. Det nevnes ikke noen spesielle særtrekk innenfor disse, annet enn at foreningen mellom kristendom og konfutsianisme førte til en ”mildere” form for konfutsianisme. Før hadde kvinner lite å si, og enkeltmenneskets rettigheter var bestemt ut i fra den sosiale klassen de tilhørte, noe som nå ble forandret grunnet synet på at gud har skapt alle i sitt bilde.
Koreansk sjamanisme/Sinkyo: Den tradisjonelle religionen i Korea kalles ”sinkyo”. Det er opprinnelig en monoteistisk religion, med en skaper gud kalt hwan-in. Denne guden fikk en sønn kalt Tangun, og det er han som skal ha grunnlagt den koreanske sivilisasjonen. Det er flere andre versjoner av denne myten, bla. en der Tangun skal ha vært født av en jomfru, og grunnet visse åpenbare likheter i denne historien og den kristne tro, har troen i en viss grad blitt brukt for å misjonere og forklare kristendommen i Korea. I likehet med resten av Øst-Asia så er de tradisjonelle religionene ikke ekslusive i den religiøse læren, altså de mer en sum av flere forskjellige livssyn. Dette fører da til at Sinkyo ikke er et strukturert sett med dogmer(som man kan forvente av de eldre troene siden menneskene levde ”lengre” fra hverandre og dermed ikke hadde en samlet tro, og som følger er Sinkyo heller en fellesbetegnelse, og en fellesbetegnelse kan ikke spesifisere men generalisere.), men heller en religiøs betraktning av det hellige forholdet mellom mennesket og verden(fordi til tross for det nevnt før så er det noen fellestrekk). Det finnes fem ”søyler” i denne troen som beskriver dette forholdet:
1. Jeg og kosmos: Mennesket har verdensrytmen i seg. Dette er alle de naturkreftene som kontrollerer liv/død, fruktbarhet etc. Gjennom personifisering blir de i retning av guddommelig gjort. Verden er en religiøs skueplass, for en heller uorganisert form for panteteisme som inkluderer millioner av guder, ånder, spøkelser etc.(disse bor også i steiner, trær huler, jorda osv) og det sies(gitt at verdensånden bor i alle mennesker) at disse har evnen til å innvirke på menneskers liv.
2. Jeg og normen: Dette er den sansen for kosmisk normen som koreanerne må tilpasse seg etter. Denne læren opptrer kun i historier, og mennesket selv må tolke. Ett eksempel på disse er historien om himmelens sønn Ung, som omskapte en kvinne til en bjørn. Kvinnen/Bjørnen fant ingen å gifte seg med, og derfor omskapte Ung seg, giftet seg med henne og sammen fikk de barnet Tangun(du må ta konsekvensene for dine valg og få barn med det?)
3. Jeg og skjebnen: Denne teorien er utviklet gjennom spørsmålet om hvordan mennesket som er ett aktivt vesen kan bli påvirket av skjebnen. Svaret på dette var at det eksisterte et form kosmisk mønster, en motsetningens harmoni, der motsetningene utfyller hverandre; også kalt Yin og Yang. Når disse handler individuelt eller i felleskap skaper det en slags harmoni som vil gjenta seg(skjebnen). Yin representerer det negativt, passivt, svak og destruktivt(også det kvinnelige, moren, myk, mørk og våt), mens yang representerer det positive, aktive, sterke og konstruktive(også det mannlige, far, sterk, hard og lys).
4. Jeg og frelsen: Da harmonien mellom yin og yang er brutt, må det også finnes en vei til frelse. Livet ligger under en slags ”forbannelse” som forhindrer den kosmiske harmonien. Denne harmonien kan gjenopprettes ved og utfør rituelle ofringer. Dette er for å tilfredsstille åndene og hver av åndene må være fornøyde før et lik kan hvile. Inn i denne prosessen spiller sjamanene en viktig rolle. Disse var ofte kvinner som hadde i oppgave å gjøre offer for felleskapet, kurere sykdom(både mentale og fysisk) ved hjelp av eksorsisme, be for gode avlinger mm.
5. Jeg og det høyeste vesen: Blant de mange naturåndene så var det en himmel ånd som inntok en spesiell plass. Han ble kalt Hwan-in og det var gjennom hans gunst og nåde mennesket fikk leve. Når store ulykker inntraff var det han som det ble appellert til for få en slutt på katastrofene, gjennom å bekjenne sine synder.
Sjamanismen i dag er en svært liten gren av religionsgrunnlaget i Sør-Korea, men på samme måte som med konfutsianismen fortsetter også den å påvirke samfunnet i dag til tross for den lille tilhengerskarens(i alle fall med sjamanisme som egen religion).
Kilder:
Internettkilder:
Bøker:
Tittel: Verdens religioner
Forfatter: John Bowker
Forlag: Spekrum
Utgivelsesår: 2001
Tittel: Verdens store religioner
Forfatter: Dr. Herman Ludin Jansen
Forlag: Norsk kunstforlag
Utgivelsesår: 1957
Tittel: Verdens religioner
Forfatter: Carl Fr.Wisløff
Forlag: Luther forlag
Utgivelsesår: 1984
